torsdag 13. august 2015

Harepus liker gresset vårt


Forleden dag ble vi overrasket over at en hare kom inn i vår hage selv om vi satt på vår terrasse. Til tross for sine store øyne ser ikke haren godt sies det, men den ser likevel mye. Den har 360 graders syn og registrerer bevegelse veldig godt, men altså ikke detaljer. Derimot har den andre gode sanser som nese, værhår og ører som kan vris i mange retninger.


Først trodde jeg at dette er en naturlig del av svensk fauna, men etter å ha googlet ser jeg at dette er en sørhare eller felthare som ble satt i Sverige 1886-87 trolig fordi man skulle jakte på den. Nå har den spredd seg fra Sør-Sverige og helt til Østfold. Den har vesentlig lengre ører enn den vanlige villharen. Den blir heller ikke hvit om vinteren.


Så lenge vi satt stille (ikke beveget oss) på terrassen lot den oss villig ta bilder. Lukkerlyden fra kamera tolererte den og likeledes at vi snakket lavmælt sammen.


Se på de øyevippene! Noe mange damer sikkert vil misunne den for.


En hare kan løpe svært fort opptil 75-80 km i timen hvilket den trenger for å passe seg for rovdyr som rev og rovfugler.


På norsk Wikipedia står det:
Sørhare (Lepus europaeus) er den eneste arten av harer i Europa ved siden av alminnelig hare (nordhare). Den regnes noen ganger som en underart av kapphare. Den er 50-70 cm lang når man ser bort fra halen. Ørene er lengre enn hos nordharen. Kroppsfargen er gråaktig til gulaktig brun. Undersiden er hvit og oversiden av halen er svart. Om vinteren forandrer den farge lite eller ikke i det hele tatt. Ved anus, nese og kinn sitter det luktkjertler. Sekretet fra nese og kinn fordeles over hele kroppen når haren steller seg. Kjertelvæsken informerer artsfrender om individets kjønn. Sørharer har en godt utviklet hørsel, mens synet er mindre bra. På grunn av øynenes plassering på sidene av hodet, har dyret en synsvinkel på 360°, men sikten fremover er derfor mindre avansert.


Sørharen finnes i Europa og Vest-Asia, blant annet i Danmark, Finland, Irak, Iran, Pakistan, Norge, Sverige, Tyrkia, samt i nordre Afrika. I Norge finnes den i Østfold (særlig Halden) og Akershus, som streifdyr fra Sverige.




På svensk Wikipedia står det:Fältharen är inte ursprunglig i Sverige. Den inplanterades redan av drottning KristinaLovön, där sedan ett bestånd spred sig till angränsade öar i Mälaren. På 1860-talet inplanterades den på nytt i Stockholmstrakten, liksom på Öland och Ven. Särskilt på Ven trängde den snabbt undan skogsharen.[4] Den inplanterades i Sverige 1886–87 i Skåne, och har därefter förökat sig betydligt.

Det är populärt att jaga fälthare. I Sverige varierar antalet skjutna fältharar från år till år. Siffran ligger mellan 35 000 och 125 000 (under 1950-talet) individer[8]. Fälthare jagas främst med drivande hundar som stövare, men även jakt med stötande hundar och klappjakt är vanligt. I andra europeiska regioner har fältharen minskat och i dessa områden har många jägare frivilligt slutat att jaga fältharar, medan andra har sökt öka jakttrycket på fältharens predatorer. Det anses dock klarlagt att jakttrycket på fältharar inte påverkar dessa stammars storlek.[9] Ett annat hot är intensivt jordbruk och röjning av buskar och andra gömställen.


1 kommentar: